Å selv kunne velge hvem som kommer hjem til deg og når de kommer er viktig for folk.
- Statsbudsjettet for 2021 har dessverre så vidt vi kan se lite fokus på mennesker med funksjonsnedsettelse pga. hjernesykdom eller andre kroniske tilstander, skriver leder Randi Dalen ved vårt medlem Kastvollen Rehabiliteringssenter i Trønderdebatt
Innlegget er som følger
I regjeringens Hjernehelsestrategi (2018 – 2024) kan vi lese at mer enn hver tredje (!) nordmann vil bli rammet av hjernesykdom eller skade i hjernen i løpet av livet. Eksempler kan bl.a. være Parkinson, MS, CP, slag. Dette er tilstander som ytrer seg ulikt, men som alle kan innebære svært komplekse utfordringer som f.eks. lammelser og andre bevegelsesforstyrrelser, synsnedsettelser, problemer med tale, svelg, blære, tarm, kognitive utfordringer som nedsatt hukommelse og evne til problemløsing, utmattelse, depresjoner – for å nevne noe.
Statsbudsjettet for 2021 har dessverre så vidt vi kan se lite fokus på mennesker med funksjonsnedsettelse pga. hjernesykdom eller andre kroniske tilstander, og rehabilitering som fagfelt er skuffende nok ikke tema i det hele tatt. Regjeringen hevder riktignok å ha ambisjoner om å utvikle bedre tjenester for disse gruppene. I Helse- og Omsorgsdelen av årets statsbudsjett sies det så fint at å ivareta god hjernehelse handler om å løfte fram det enkelte menneskes mulighet for å fremme egen helse og mestre livet med nedsatt funksjon pga. en hjernesykdom. Skal dette bli mere enn vakre ord, må konsekvensene bli at rehabilitering som fagfelt prioriteres – både når det gjelder ressurser og når det gjelder politisk fokus! I stedet ser vi dessverre at mangel på rehabiliteringsfokus bekreftes i Nasjonal helse- og sykehusplan, der ambisjoner for rehabiliteringsfeltet også ser ut til å være så godt som fraværende.
Formålet med rehabilitering er ifølge offisiell norsk definisjon at alle som har, eller står i fare for å få, begrensninger fysisk, psykisk, kognitiv eller sosialt, skal gis mulighet til å oppnå best mulig funksjon- og mestring, selvstendighet og deltagelse i utdanning, arbeidsliv, og i samfunnet ellers. Har man pga. sin hjernehelse sammensatte utfordringer, har man altså selvsagt samme rett som alle andre til å være sjef i eget liv - og til å delta i og mestre det man selv definerer som viktig. Som et bidrag til dette må mennesker med hjernesykdom sikres et godt og sammenhengende rehabiliteringstilbud både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Dette er vi dessverre redd vil bli enda mere utfordrende i årene fremover, når myndighetenes ambisjoner på dette feltet nå ser ut til å ha blitt totalt fraværende.
Regjeringen kom riktignok med Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering (2017-2019), der uttalt mål var å sette kommunene i stand til å overta flere rehabiliteringsoppgaver fra spesialisthelsetjenesten. Problemet er imidlertid at overføringene kommunene har mottatt for dette, ikke har vært tilstrekkelig til å få mulighet til å bygge opp spesialisert kompetanse på fagfeltet. Målet med Opptrappingsplanen ser nesten ut til å ha vært å skyve mest mulig av rehabiliteringsansvaret over til kommunene, men uten at tilstrekkelig med midler er blitt sendt med. Kommunene har i over 30 år hatt lovfesta ansvar for rehabilitering, og det er fortsatt - også etter Opptrappingsplanen - store variasjoner fra kommune til kommune i hvordan det defineres å gi et tilfredsstillende rehabiliteringstilbud. For at Opptrappingsplanen ikke tvert imot skal medføre en videre nedtrapping av rehabiliteringsfeltet, må det nå bygges videre på allerede eksisterende føringer og veiledere for rehabilitering. Disse sier at dagens oppgavedeling mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten skal videreføres. Dette innebærer at kommunens ansvar fortsatt er den jevne og noe enklere rehabilitering, mens spesialisthelsetjenesten skal bidra der situasjonen er mer sammensatt og behovet for kompleksitet og intensitet er større.
Vår erfaring er dessverre at enkelte kommuner, til tross for Opptrappingsplanen, av ulike årsaker kutter ned på rehabiliteringstilbudet til «kronikere» (eksempelvis de som har progredierende hjernesykdommer som MS og Parkinson). Disse personene vil da miste funksjon, og blir mottakere av kompenserende tiltak som hjemmesykepleie eller institusjonsplass raskere enn nødvendig. Mange med hjernesykdom har stort behov for jevnlige tiltak fra den kommunale rehabiliteringstjenesten, og trenger i perioder spesialisthelsetjenesten i tillegg - om de de i størst mulig grad skal kunne leve det livet de selv ønsker. Dette behovet blir dessverre ikke alltid innfridd i dag, vi ser gjentatte eksempler på at mennesker med hjernesykdom ikke får tilstrekkelig rehabiliteringstilbud, verken kommunalt eller i spesialisthelsetjenesten, med de store konsekvensene dette får for den enkelte.
Med tanke på det vi vet om fremtidig demografi, der vi blir eldre og enda flere av oss med det vil bli rammet av hjernesykdom, vil lav prioritering av rehabiliteringsfeltet få store konsekvenser for ressursbehov innen pleie- og omsorg. Har man en hjernesykdom, kan dette være krevende nok i seg selv, jfr. Mulige utfordringer nevnt tidligere. Man har kanskje ikke krefter til i tillegg å være høylytt på egne vegne for å få nødvendige tjenester - og dette burde heller ikke være nødvendig. Det må sørges for tilstrekkelig med midler til rehabiliteringsformål i kommunene, og i tillegg solid rehabiliteringssatsing i spesialisthelsetjenesten for de med behov for kompleks og intensiv oppfølging. Dette ikke bare for å spare fremtidige økonomiske ressurser, men ikke minst for å gi den enkelte med hjernesykdom større mulighet til nettopp å mestre egen situasjon, oppleve selvbestemmelse og føle verdighet – som det så fint beskrives i statsbudsjettets dokumenter!
Gi oss gjerne en kommentar i tillegg - hvordan kan vi forbedre oss?
