Myter og fakta om helse-, velferd og barnehagebransjen

Fakta: Det er det offentlige som bestiller tjenester fra private leverandører og bestemmer hva tjenesten skal inneholde, hvilket oppdrag som skal gis og til hvilken kvalitet og pris. 

Noen ganger velger det offentlige å samarbeide med private om de "tyngste" brukerne. Dette er fordi private ofte er spesialiserte på enkelte områder, som for eksempel respiratorbehandling, psykiatri og botilbud. Det offentlige kjøper inn tjenester slik at vedkommende får den beste behandlingen tilpasset sine behov. 

Fakta: Det har blitt hevdet at private aktører kun ønsker å etablere seg i de store byene. Det stemmer ikke.  

Det er riktignok slik at flere byer og store kommuner har mer omfattende samarbeid med private enn små. 

Private aktører leverer allikevel helse- og omsorgstjenester i hele landet, til små og store kommuner. Mindre kommuner samarbeider for eksempel om: 

• Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) for hjemmetjenestebrukere med omfattende bistandsbehov.  
• Demensomsorg til hjemmeboende.  
• Enkeltkjøp av sykehjemsplasser på privatdrevne sykehjem dersom de har behov for ekstra kapasitet eller kompetanse.  
• Barnevernstjenester, der kommunen ikke selv har kapasitet eller kompetanse. 
• Eller ulike bo- og omsorgstiltak tilpasset brukerens behov, i tråd med rettighetsbaserte helse- og omsorgstjenester kommunen er forpliktet til å levere, og hvor det ikke er hensiktsmessig å bygge opp egen kompetanse og/eller rimeligere for kommunen å benytte privat bistand. 

Fakta: Det er faktisk det motsatte som skjer. Privat/offentlig samarbeid motvirker et todelt helsevesen.  

La oss ta brukerstyrt personlige assistanse (BPA) som et eksempel og Oslo kommune. Oslo kommune har samarbeid med flere private BPA-leverandører. Det betyr at du som innbygger kan velge mellom flere ulike aktører, kommunalt og privat. Hvis du velger leveranse fra en privat aktør i den sammenheng, så koster det deg ingenting ekstra. Dette er fordi kommunen har en avtale med bedriften, og kommunen tar regningen for deg slik at du skal få valgfrihet. Lignende løsninger finnes innen hjemmehjelp, psykiatrisk behandling osv. Det gir valgfrihet til alle, ikke bare de som har penger til å kjøpe helprivate løsninger. 

Et annet eksempel er private sykehus eller rehabiliteringsinstitusjoner som tar oppdrag for det offentlig. Ved å ta i bruk all ledig kapasitet, kan det bety at folk kan få raskere behandling for å komme seg tilbake i arbeid eller skole. Det er en vinn-vinn-situasjon for samfunnet, og det motvirker lange køer og letter presset på det offentlige helsevesenet. 

Fakta: Dette er to forskjellige ting. Privatisering betyr at det offentlige slutter å ta ansvaret for tjenesten og den blir overlatt til det private markedet hvor du og jeg betaler det vi kjøper selv. Ved et offentlig-privat samarbeid står det offentlige fremdeles som ansvarlig overfor den enkelte bruker og for finansiering av tjenesten. Du betaler ikke noe mer enn hvis det offentlige hadde levert tjenesten til deg. 

Fakta: Stridens kjerne står her om at det offentlige kun skal samarbeide med ideelle organisasjoner og utelukke samarbeid med andre private. La oss først forklare litt om strukturen i privat sektor innen helse- og velferdsbransjen. Det er tre ulike hoveddriftsmodeller:  

1. De som er organisert som aksjeselskaper, slik næringslivet ellers er organisert. 
2. De som er organisert som stiftelser med ideelle formålsparagrafer.
3. Sosialt entreprenørskap, oftest organisert som aksjeselskap.  

Aksjeselskapsloven krever at det driver regningsvarende inntekter og utgifter. Det er anledning til å betale utbytte av overskudd som det må skattes av.  

Stiftelser kan ikke betale ut utbytte, men stiftelser må i praksis som et aksjeselskap saldere inntekter og utgifter i balanse. Stiftelser kan i likhet med aksjeselskaper investere av overskudd i ny virksomhet eller utvikling av eksisterende virksomhet. Stiftelser betaler ikke skatt. 

I debatten om offentlige finansierte helse og velferdstjenester blandes ofte begrepet frivillig inn av de som argumenter for at bare ideelle skal få lov til å levere tjenester. Det er en avsporing hva vi snakker om når vi snakker om helse- og velferdstjenester. Å drive sykehjem er ikke frivillighetsarbeid. Enten det er et aksjeselskap eller en stiftelse som driver slike sykehjem, er kravene de samme til faglig forsvarlige tjenester etter lov og forskrift. Det er ingen saklige grunner til å forskjellsbehandle private (organisert som aksjeselskap) og ideelle (organisert som stiftelser) i disse tjenestene hva gjelder tjenestens innhold og faglig kvalitet.  

Rapporten Private aktører i velferdsstaten (NOU 2020:13) tar for seg om det er hensiktsmessig å favorisere ideelle. Flertallet i utvalget viser til at det ikke foreligger noe tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag som sier noe sikkert om effekten av å favorisere ideelle i konkurranser om velferdstjenester. Flertallet anbefaler derfor ikke økt bruk av reservasjonsordningen.  

Det er lang tradisjon for et samarbeid mellom private, ideelle og offentlige virksomheter. Hver og en har utviklet komplimenter kompetanse. Dette har vært med på å bygge opp det som er et av verdens beste velferdssamfunn.  

Fakta: Erfaringsmessig er det det motsatte som skjer. Hvis for eksempel en kommune samarbeider med en privat aktør om leveranse av hjemmetjenester, så vurderes kvalitet og kostnad nøye. I kontrakter som blir inngått kan for eksempel kommunen stille krav til antall fagutdannede som skal være på jobb til enhver tid. Private må hele tiden levere i henhold til kontrakten og lovverket. 

Dessuten måler kommuner som samarbeider med private i større grad kvaliteten på tjenester enn kommuner som kun driver i egenregi.  

Fakta: En av de viktigste grunnene til at vi bør satse videre på en velferdsmiks er nettopp på grunn av innovasjon og de nye ideene som skapes. Det er mange eksempler på at private og ideelle virksomheter kommer frem til nye og alternative måter å organisere og drifte et tilbud på. For eksempel Hurdalsjøen Recoverysenter, som  utviklet verdens første tilnærmet medikamentfrie psykiatriske sykehus, Heidi Wang og Noen AS, som har utviklet et unikt tilbud innen demensomsorg, eller Stendis utvikling av barnevernstjenester for hørselshemmede barn. 

Fakta: Dette er en påstand som ikke kan dokumenteres. Det er store forskjeller i kommunenes rapportering av kvalitet i helsetjenestene. Noen kommuner rapporterer ikke på kvalitetsindikatorer i det hele tatt, men en av de som har vært en foregangskommune på måling av kvalitet er Oslo kommune. Nå er de fleste private sykehjem overdratt til kommunal drift, men i løpet av de årene kommunene samarbeidet med private, så fikk de god oversikt over kvalitet i egne tjenester og variasjonene mellom ulike institusjoner og tilbydere. Tre forskjellige rapporter viser at alle de private sykehjemmene scoret best på kvalitet (Rambøll 2019). Det som er interessant er at kvalitetsforskjellen mellom private og kommunale sykehjem ble mer og mer jevn etter som årene gikk, hvor kommunen har blitt bedre. Det kan indikere at konkurransen fungerer og gjør at de kommunale tjenestene blir bedre.  

NHO Service og Handel/NHO Geneo har tatt til orde for å videreutvikle det nasjonale kvalitetsmålingssystemet innen pleie og omsorg og åpenhet om resultatene i hver enkelt virksomhet. Systemet bør være transparent og likt for alle som skal drive sykehjem under offentlig ansvar og finansiering, uavhengig av om det er kommunen, private eller ideelle aktører som leverer tjenesten.  

Velferdstjenesteutvalget, som står bak NOU-en Private aktører i velferdsstaten, påpeker at det er et stort behov for mer kunnskap om sammenhengen mellom eierskap, kvalitet for brukerne og ressursbruk, både av det som leveres offentlig og privat. 

Fakta: Først og fremst er det viktig å fremheve at sykepleiere har lovpålagt ytelsespensjon uansett hvor de jobber.  

Når det kommer til andre yrkesgrupper, så er det vanligste innskuddspensjon. NHO Service og Handel/NHO Geneo gjorde i 2019 en undersøkelse blant medlemmene innen pleie og omsorg, og tallene fra undersøkelsen viser at få ligger på minimumsordninger. Den mest utbredte ordningen er 5 prosent innskuddspensjon. Ingen selskap har rapportert inn laveste nivå, som er 2 prosent.  

Det er imidlertid utfordringer knyttet til pensjonsvilkår for ansatte over 55 år, da disse vanligvis vil komme dårligere ut med innskuddspensjon enn ytelsespensjon. Men også her er det mulig når en kommune setter ut driften til en privat aktør, å lage et eget pensjonsoppgjør for de ansatte som kommer spesielt ugunstig ut. Men flere ansatte vil få mer utbetalt som pensjonister med privat pensjon, dette gjelder særlig de yngre.

Fakta: Man kan legge påstanden om sosial dumping død, sier Kåre Hagen, leder av Velferdstjenesteutvalget, som utarbeidet NOU-en Private aktører i velferdsstaten. Ekspertgruppen slår fast at det ikke er belegg for å si at overskuddet til bedriftene oppstår som følge av lave lønns- og arbeidsvilkår eller ved å undergrave kvalitet.  

Utvalget har funnet et mangfoldig system, der det noen steder er det offentlige som er lønnsledende og andre steder er det private som er lønnsledende. For eksempel trekker ekspertgruppen frem at private virksomheter har lavere lønnsnivå enn det offentlige innen blant annet hjemmesykepleie og institusjoner innen barne- og ungdomsvern. Dette begrunnes blant annet med ulik sammensetning av de ansattes utdanning og alder. Private må konkurrere om arbeidskraft på lik linje med det offentlige, og de rekrutterer godt utdannede mennesker som er drevet av indre motivasjon og profesjonell identitet.  

Velferdstjenesteutvalget konklusjon om at den beste måten innkjøper kan regulere eller endre lønnsforhold på, er gjennom gode bestillinger og økt bestillerkompetanse. Innkjøper kan og bør legge premissene for ønsket lønns- og arbeidsvilkår, og være seg bevisst at oppdragsgiver på mange måter definerer nivå på lønn og pensjon. 

Fakta: Velferdstjenesteutvalget, som har utarbeidet NOU-en Private aktører i velferdsstaten, slår fast at gjennomsnittlig driftsmargin for helse- og velferdssektoren er på 5,3 prosent. Driftsmargin, også kjent under begrepene driftsoverskudd eller driftsresultat, er et begrep som benyttes for å vurdere lønnsomheten av driften i en bedrift.  

En driftsmargin på 5, 3 prosent er lavere enn andre sammenlignbare næringer. Dermed finnes det ikke grunnlag for å si at det "superprofitt" i bransjen som en generell tilstand.  

Driftsmarginene til private innen barnevern og psykisk helse og avhengighet har i snitt ligget mellom 5 prosent og 8 prosent i 2015-2017. For sykehjem og hjemmebasert omsorg har driftsmarginen ligget på 2 prosent de samme årene (Menon Economics, 2018). Dette tilsvarer normale driftsmarginer.  

Fakta: Hovedregelen i norsk arbeidsliv er – og skal fortsette å være – fast ansettelse. Men det er behov for fleksibilitet, og både i det offentlige o private brukes  selvstendig næringsdrivende konsulenter i henhold til lov og forskrift. Det er heller ikke alle konsulenter som ønsker fast ansettelse. Mange verdsetter den høye inntjeningen, fleksibiliteten og muligheten for å jobbe periodevis mye og mindre i andre perioder. Flere av de selvstendig næringsdrivende har derfor takket nei til fast ansettelse hos våre medlemmer.  

I debatten hittil har praksisen med selvstendig næringsdrivende blitt fremstilt som ensidig fordelaktig for arbeidsgiverne. Dette stemmer ikke. Men konsulentengasjement må praktiseres innenfor gjeldende lovverk og bestemmelser. Bransjen må også selv utvise etisk dømmekraft i hvor grensene går for hva som ansees som et akseptabelt nivå, utover hva jussen og kontrakter setter som rammeverk. 

NHO Service og Handel/NHO Geneo har i april/ mai 2021 kartlagt bruk av selvstendige næringsdrivende konsulenter i medlemsbedrifter innen feltet psykisk helse og avhengighet og bo og omsorgstilbud for bl.a. psykisk utviklingshemmede. Respondentene sysselsetter samlet 1600 årsverk. Andel selvstendig næringsdrivende konsulenter var nede i 6,5 prosent av totalt sysselsatte årsverk i 2021.  

Fakta: Penger bevilget til velferd går til velferd. Velferdstjenesteutvalget, som står bak NOU-en Private aktører i velferdsstaten, avviser påstanden om at penger bevilget til offentlige formål ikke kommer frem til brukere og pasienter, men forsvinner i avkastning og inntjening hos private aktører. Dette betyr at pengene som private får fra det offentlige, ved for eksempel å levere hjemmetjenester, BPA eller rehabilitering, kommer frem til brukerne og pasientene. 

Utvalget hadde da sett for 2018 på 1 213 kommersielle aksjeselskaper med en driftsinntekt på 30 milliarder, av dette har man hatt 1,1 mrd i overskudd som gir en driftsmargin på 5,3 prosent. Overskuddet har gått til utbytte, 440 millioner, konsernbidrag 402 millioner mens 330 millioner ble i virksomheten. Dette betyr at pengene som private får fra det offentlige, ved for eksempel å levere hjemmetjenester, BPA eller rehabilitering, kommer frem til brukerne og pasientene.  

Det er heller ikke bevist at stat og kommune ville greid å drive så effektivt at de 1.1 milliardene som går i direkte fortjeneste til private, ville vært omsatt direkte til enda bedre offentlige tjenester utført av det offentlige selv. 

Å bruke slike nedsettende begreper om private velferdstilbydere bringer debatten ned på et nytt lavmål. Hvis vi kun ser på innholdet i denne rapporten “Den internasjonale velferdsprofitten og bendelormøkonomien” utgitt av For Velferdsstaten, er det også av lite relevant karakter, for å studere norske forhold. Det vises til mange eksempler, ikke minst fra USA for å underbygge teorien om at penger forsvinner ut av offentlig økonomi og blir til stor-profitt hos storkonsern. Teorien underbygges med en rekke mer eller mindre tendesiøse anektoter og eksempler om private leverandører, som er lite nyansert fremstilt. Vår norske velferdsmodell og det historiske samarbeidet offentlig/privat skiller seg vesentlige fra særlig amerikansk mens også mye av europeisk helsevesen, ved at tjenestene er strengt kontrollert av det offentlige og tilbys som del av vår felles offentlige helsetjeneste med lik tilgang uavhengig av den enkeltes økonomi.  

Fakta: Det er ikke riktig. Alle store konsern som leverer helse- og velferdstjenester til norske kommuner, hører hjemme i Norge og Sverige, og er ikke registrert i såkalte skatteparadiser. Alle betaler arbeidsgiveravgift og selskapsskatt til Norge, og deres ansatte betaler inntektsskatt til Norge. I den grad det utbetales utbytte, skatter norske aksjonærer også for dette til Norge. 

Flere av velferdsselskapene er børsnoterte, som svært mange andre norske og svenske børsnoterte selskaper som eksempelvis DNB, Telenor, Ericsson og Volvo. Noen aksjonærer kan være lokalisert i lavskattland. Utbyttet til de som har investert i fondet, skattes i det landet investor hører hjemme. Når det kommer til equity-fond, så har noen svært få norske velferdsselskaper utenlandske eiere, hvor private equity-fond i noen tilfeller kan være inne på eiersiden. Fondene er ofte registrert i lavskattland, men utbyttet til de som har investert i fondet, skattes i det landet investor hører hjemme. 

«Private equity» er et samlebegrep på en spesiell type fond og selskaper som investerer i bedrifter som ikke er børsnotert. I Norge brukes ofte begrepet «aktiv eierkapital» i stedet for «private equity», fordi PE-aktører ofte er direkte involvert i bedriftenes utvikling. 

Norske kommunale pensjonskasser har investert milliarder av kroner i en rekke utenlandske private equity-fond, når vi først snakker om dette. Private equity er ikke det som er mest vanlig blant helse- og velferdsbedrifter, det har svært begrenset omfang og er ikke en sentral problemstilling. 

Fakta: Dette er feil. Kantar Helsepolitisk barometer viser at befolkningen er delt i dette spørsmålet. I Helsepolitisk barometer, Norges største undersøkelse i helsepolitikken, viser at 52 prosent er enige at private selskaper må kunne tjene penger på å utføre velferdstjenester for det offentlige. 

Fakta: Det er riktig at den norske helseberedskapen har vært enhetlig og god. Det skyldes blant annet god ledelse fra Helsedirektoratet, FHI og Regjering/Storting, og at kommunene fikk ansvaret for lokal beredskap, smittesporing, testing, og karantene. Private helse- og velferdsaktører har bidratt aktivt i dette arbeidet og bidratt med opprettholdelse av samfunnskritiske tjenester, som en del av den offentlige helseberedskapen.  

I Sverige er 80 prosent av eldreomsorgen drevet av det offentlige, men de har hatt en annen organisering av helseberedskapen og en annen strategi for håndtering av pandemien enn Norge. Det kan ikke dokumenteres at smitten har vært høyere på private enn offentlige sykehjem i Sverige. Sveriges utfordringer handler ikke om innslaget av private helseaktører, det handler om annen strategi og organisering. 

Fakta: Tall fra barnehagemonitor.no viser at mer enn 96,7 prosent av ansatte i private barnehager er omfattet av en tariffavtale som er anbefalt av de ansattes forbund. Dette er også faktasjekket av faktisk.no. Private barnehager tilbyr sine ansatte lønns- og arbeidsvilkår på nivå med ordningene for ansatte i offentlige barnehager. På barnehagemonitor kan vi også se at det legemeldte sykefraværet har vært lavere i private barnehager siden 2021. Et lavt sykefravær indikerer at folk trives på jobb. 

Når det kommer til pensjon, så har private barnehager lavere pensjonskostnader enn kommunale barnehager, men tall fra Storebrand viser at ytelsene til de ansatte er fullt ut konkurransedyktige.

Fakta: Gjennomsnittlig årsresultat i private barnehager var i 2021 på 0,8 prosent. Fire av ti gikk dette året med underskudd. Aksjeselskapene i sektoren betalte i 2021 i underkant av 40 millioner kroner i utbytte. Dette er vesentlig mindre enn de betalte i selskapsskatt. Samlet aksjeutbytte utgjør mellom én og to promille av de samlede offentlige overføringene til private barnehager. 

Kommunene har høyere kostnader til drift av sine egne barnehager enn det de betaler i tilskudd til de private. Menon Economics har i en fersk rapport tallfestet den offentlige besparelsen knyttet til private barnehager til 3,9 milliarder kroner i 2022. 

Fakta: Både foreldre til barn i kommunale og private barnehager er jevnt over fornøyde med tilbudene. Private barnehager scorer litt bedre enn kommunale barnehager på samtlige spørsmål i Foreldreundersøkelsen. Resultatene viser at foreldre med barn i både kommunale og private barnehager er godt fornøyde på samtlige områder, og at foreldre med barn i private barnehager er spesielt fornøyde med barnehagens rammebetingelser som lokaler, leker, utstyr og bemanningstetthet. 

EPSI-rating: Private barnehager høyest tilfredshet i hele utdanningsløpet. Private barnehager har mer fornøyde foreldre enn alle andre aktører i utdanningsløpet, kommer det også frem i EPSI-ratingen 2022. Videre fremkommer det også at foreldrenes tilfredshet og barnas trivsel i norske barnehager scorer høyere enn ellers i Skandinavia. 

Fakta: Overskuddet i de private barnehagene er ofte knyttet til verdiene av selve selskapet eller byggene, ikke driftsmidlene.  Noe av kapitalen som eierne tar i utbytte, må dekke opp skatt som igjen kommer fellesskapet til gode.

Private barnehager er opptatt av kvalitet og bærekraft. Det er barnehagekjeder i dag som makter å opprettholde et godt tilbud til tross for underskudd. De legger til rette for en økonomi som tåler underskudd, som kan bære egne vedlikeholdskostnader og investeringer . Dette er en samfunnsmessig verdi ved kjeder som regjeringen også bør legge inn i de helhetlige vurderingene den nå er i gang med. 

Private barnehager er med og utvikler norsk barnehagesektor med sine innovative løsninger og  satsninger på kvalitetsutvikling og forskning på hva som er bra for barna våre.     

Syv av ti kroner som føres som utbytte i sektoren, er i realiteten ordinær godtgjørelse for arbeidsinnsatsen til eiere av enkeltpersonforetak. Samlet utbytte for aksjeselskapene i sektoren var i 2021 på 31,6 millioner kroner (PBL).

Kvalitet 23 indikerer at kommuner som benytter en miks av private og offentlige leverandører ,driver mer kostnadseffektivt og med bedre kvalitet. Det vil si at det ikke er noe sugerør i statskassen, men effektiv drift når man får en miks. 

Fakta: Det er riktig at den norske helseberedskapen har vært enhetlig og god. Det skyldes blant annet god ledelse fra Helsedirektoratet, FHI og Regjering/Storting, og at kommunene fikk ansvaret for lokal beredskap, smittesporing, testing, og karantene. Private helse- og velferdsaktører har bidratt aktivt i dette arbeidet og bidratt med opprettholdelse av samfunnskritiske tjenester, som en del av den offentlige helseberedskapen.  

I Sverige er 80 prosent av eldreomsorgen drevet av det offentlige, men de har hatt en annen organisering av helseberedskapen og en annen strategi for håndtering av pandemien enn Norge. Det kan ikke dokumenteres at smitten har vært høyere på private enn offentlige sykehjem i Sverige. Sveriges utfordringer handler ikke om innslaget av private helseaktører, det handler om annen strategi og organisering.