Den norske velferdsmodellen er bygget på velferdsmiks, samarbeid mellom offentlige og private aktører.Dette er en velprøvd norsk modell som vi vet fungerer, og det er noe vi trenger mer av i møte med utfordringene vi står overfor. Å mate fordommer, slik Linn Herning, daglig leder av For Velferdsstaten, gjør i Dag og Tid, truer den norske velferdsmodellen.
I 2020 kom det som hittil har vært den mest omfattende utredningen av privat helse- og velferdssektor (NOU 13l2020), Velferdstjenesteutvalget. Bakgrunnen for opprettelsen av utvalget var påstanden om at penger bevilget til offentlige formål ikke kommer frem til brukere og pasienter, men forsvinner i avkastning og inntjening hos private aktører. NOU-en er tydelig på at disse påstandene på generelt grunnlag kan avvises.
Utvalget kom frem til at private helse- og velferdsbedrifter har en gjennomsnittlig driftsmargin på 5,3 prosent. Utvalget konstaterer at pengene kommer frem, og at det som blir igjen i virksomheten ikke er urimelig, sett opp mot tilsvarende fortjeneste på andre områder hvor det offentlige kjøper varer og tjenester for skattepenger. Aksjeselskapsmodellen er selve gullstandarden for åpenhet og transparens i økonomiske forhold for virksomhetene. Viktigere enn å maksimere overskudd, er forutsetningen om at bedriften må drive regningssvarende og i balanse inntekter og utgifter. Det gjelder også i praksis for ideelle aktører.
Les hele svarinnlegget til Torbjørn Furulund, bransjedirektør for helse og velferd i NHO Geneo, i Dag og tid.
